Dokumentasjon viser at narkotikaloven har et forklaringsproblem målt opp mot menneskerettighetskonvensjonene. Dette innebærer ikke bare at loven mangler legitimitet og at den må fjernes fra lovverket, men at alle som har forbrutt seg mot loven en dag må slippes fri!

​

Jussen er klar, og tiltalte borgere kan kreve et rettighetsforsvar for å aktivere  forpliktelser på det ruspolitiske området. Dette gjelder uansett om du blir tatt med 1 gram eller ett tonn cannabis. Fra menneskerettighetenes perspektiv er mengden irrelevant, og det viktige er om staten må vise at forbudet er nødvendig i et moderne samfunn. På bakgrunn av rapportene fra Straffelovkommisjonens, Rusreformutvalget, og Rolleforståelsesutvalget, samt internasjonal utvikling, er det lite som tyder på at staten kan sannsynliggjøre at loven forfølger et legitimt formål. I den grad et regulert marked er bedre enn et kriminelt marked, har loven et problem med menneskerettighetene, og et komplett rettighetsforsvar er nå tilgjengelig.

​

Veien er med andre ord tråkket opp. Jussen er klar, og som tiltalt har du muligheten til snu jakten mot dem som staffer på tilbakeviste premisser.  Derfor, om du ikke erkjenner straffeskyld, finnes følgende mulighet:

​

I forhold til politiet:  Politiet har ansvar for rettssikkerheten og denne malen gir brukere en plattform som snur jakten. Straff på tilbakeviste premisser er per definisjon vilkårlig forfølgelse, og politiet skal undersøke om straffefrihetsgrunner er reelle når de er gjort gjeldende. Du kan derfor innrømme befatning med stoffet, men ikke straffeansvar. Om du ikke vil gi forklaring, kan du si at den underordnede problemstillingen (om stoffet er ditt og hvem du fikk det av) er irrelevant, og fortsette på grunnlovssporet. Derfra kan du levere politiet en variant av dette brevet, sammen med dette til riksadvokaten, samt en slik ansvarliggjøring, og politiet vil (i teorien) måte støtte kravet om menneskerettslig prøving.

​

Politiet kan også ansvarliggjøres for bruk av uforholdsmessige maktmidler. De har ikke mer rett til å plage cannabisbrukere enn alkoholbrukere, og dette opphør-og-avstå brevet til Jan Erik Bresil kan brukes som mal.

​

I forhold til domstolene: Si til dommeren at du ikke anerkjenner narkotikaloven fordi den forbryter seg mot menneskerettighetene. Si at den er et resultat av en politisk korrupt prosess, at du kan bevise det, og at du vil benytte deg av rettighetsbildet som tiltalt til et oppgjør med loven. Du kan lese opp en variant av dette brevet og få protokollert at det er overlevert domstolene. Det er da dommerens plikt å tilrettelegge for en uavhengig, upartisk og kompetent rett hvor problemstillingen kan bli forsvarlig belyst.

​

Domstolen skal være uavhengig av politikerne, og så lenge du kan legge frem en prosedabel påstand -- og det gjør du ved bøker som Human Rising eller A Right to Drugs -- kan ikke dommeren nekte en uavhengig og kompetent rett uten å forbryte seg mot rettstatens grunnprinsipper. Prøvelsesretten er nedtegnet i den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) Artikkel 6 og 13, samt Grunnlovens 89. Den er et kjernepunkt i rettsstaten og prof. Johs Andenæs omtalte den som «vestens viktigste bidrag til verdenskulturen».

​

Om dommeren handler rett skal altså rettigheter avklares. Når det gjelder lovens problem, berøres en rekke artikler. Boken A Right to Drugs utdyper, men sentrale prinsipper stiller loven i et forsvarsløst lys, og disse er autonomi, likhet (EMK Artikkel 14), forholdsmessighet (EMK Art. 2.2, 8.2, 9.2, 10.2) og frihetspresumsjon. Sett i sammenheng med menneskerettskonvensjonene, har narkotikalovens funksjon og konsekvens vært så ille at den tilfredstiller kravene til en forbrytelse mot menneskeheten (hvilket vil si at den representerer et varig og systematisk angrep på sivilbefolkningen).

​

AROD nevner dette fordi det er to veier videre. Om dommeren gjør jobben sin og innvilger prøvelsesretten, er det bare å vise til retten til et effektivt rettsmiddel, samt innkalle AROD, og så bistår vi derfra. Vær imidlertid forberedt på at dommeren ikke vil støtte prøvelsesretten. Den offentlige panikken som driver politikken har en slik makt at det krever mye av embetsmenn å sette grunnlovens krav foran hverdagens driv, og tidligere presedens er at dommeren vil nekte prøvelsesretten.

​

Saken går da sin gang, men det vil være straffefrihetsgrunner som dommeren ikke tar hensyn til. Det vil gi ankemuligheter videre, ettersom rettsprosessen bryter med EMK 6 og 13 -- og om du blir kastet i fengsel vil det være et brudd på EMK Art. 5. Du vil med andre ord være vilkårlig fengslet, og ha krav på økonomisk oppreisning den dagen loven forsvinner.

​

Staten kan nemlig ikke velge å se vekk fra narkotikalovens problem med menneskerettighetene. Offentlige tjenestemenn har forpliktelser til konvensjonene, og om de ikke ivaretas følger konstitusjonelt ansvar. 

​

Hva som skjer videre vil fremtiden vise. Uansett, den offentlige panikken som legitimerer ruspolitikken er i ferd med å svinne hen. Internasjonalt blir rettigheter derfor mer og mer aktuelt, og Norge har lenge utsatt forpliktelser overfor forfulgte grupperinger. Både Pompidou-gruppen og Europarådets Parliament har etterlyst mer handlekraft fra EMD, og tiden er moden for forandring. Du har som tiltalt ingenting å tape, og for spørsmål kontakt AROD.

​

​