ET RETTIGHETSFORSVAR MOT NARKOTIKALOVEN

Det er i dag nok dokumentasjon som viser at narkotikaloven har et forklaringsproblem målt opp mot menneskerettighetskonvensjonene. Det innebærer ikke bare at loven før eller siden vil bli erklært for å være en menneskerettsforbryter, og at den må fjernes fra lovverket, men at alle som har forbrutt seg mot den en dag må slippes fri!

Høres det for godt ut til å være sant?

 

Tro det eller ei, jussen er klar, og du kan som tiltalt for å ha forbrutt deg mot loven bruke et menneskerettsforsvar for å aktivere statens forpliktelser på det ruspolitiske området. Dette gjelder uansett om du blir tatt med 1 gram eller ett tonn. Fra menneskerettighetenes perspektiv er mengden irrelevant, og det som teller er om staten kan vise at narkotikaforbudet er nødvendig i et moderne samfunn. På bakgrunn av rusreformutvalgets rapport, samt ARODs og andres arbeider, er det mye som tyder på at staten ikke kan sannsynliggjøre dette, og for den som vil vite mer er boka Human Rising å anbefale.

 

Den er utformet som et redskap en hvilken som helst narkotikalovbryter kan benytte seg av i møte med politi og domstoler. En 2018 versjon finnes her, og bør overrekkes politiet/retten som prosedabel påstand. Dette, samt at du gjør gjeldende menneskerettighetsbrudd, er alt som skal til for å aktivere systemaktørers plikt til å sikre et rettighetsbilde, og for den som vi ha en mer inngående beskrivelse av prosessen, samt et sakseksempel, se 2010 versjonen av Human Rising. Den er på norsk og finnes her (se siste del, samt tillegget).

 

Veien er med andre ord allerede tråkket opp. Jussen er klar, og du har nå muligheten til å følge etter.

Derfor, om du ikke ønsker å stå med lua i hånda og be politi og domstol om å bli ansett på mildest mulig måte når de vil straffe deg for befatning med illegale stoffer, har du følgende mulighet:

I forhold til politiet: Du kan innrømme befatning med stoffet, men ikke straffeansvar. Alternativt, om du ikke vil forklare deg, kan du si at den underordnede problemstillingen (om stoffet er ditt og hvem du fikk det av) er irrelevant, og fortsette på grunnlovssporet. Derfra kan du levere politiet en variant av dette brevet, sammen med dette til riksadvokaten, samt en slik ansvarliggjøring, og politiet vil (i teorien) måte støtte ditt krav om menneskerettslig prøving.

I forhold til domstolene: Si til dommeren at du ikke anerkjenner narkotikaloven fordi den forbryter seg mot menneskerettighetene. Si at den er et resultat av en politisk korrupt prosess, at du kan bevise det, og at du vil benytte deg av rettighetsbildet som tiltalt til et oppgjør med loven. Du kan lese opp en variant av dette brevet og få protokollert at det er overlevert domstolene. Det er da dommerens plikt å tilrettelegge for en uavhengig, upartisk og kompetent rett hvor problemstillingen kan bli forsvarlig belyst.

Domstolen skal være uavhengig av politikerne, og så lenge du kan legge frem en prosedabel påstand, (og det gjør du ved boken Human Rising) så kan ikke dommeren nekte deg denne uavhengige og kompetente retten uten å forbryte seg mot rettstatens grunnprinsipper. Prøvelsesretten på loven er nemlig nedtegnet i den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) Artikkel 6 og 13. Den er et kjernepunkt i rettsstaten og prof. Johs Andenæs omtalte den som «vestens viktigste bidrag til verdenskulturen».

Om dommeren gjør jobben sin skal du altså få avklart rettighetsbildet ovenfor narkotikaloven. Når det gjelder dens forklaringsproblem ovenfor EMD og FNs konvensjoner, berøres en rekke artikler. Vi skal ikke gå nærmere innpå de her, men for å gjøre en lang historie kort er det sentrale prinsipper som stiller loven i et forsvarsløst lys, og disse er autonomi, likhet (EMK Artikkel 14), forholdsmessighet (EMK Art. 2.2, 8.2, 9.2, 10.2) og frihetspresumsjon. Boken To End a War og Human Rising sier mye om dette. Sett i sammenheng med menneskerettskonvensjonene, har narkotikalovens funksjon og konsekvens de siste 50 år vært så ille at den ikke bare kan sies å være en menneskerettsforbryter, men en forbrytelse mot menneskeheten (hvilket vil si at den representerer et varig og systematisk angrep på sivilbefolkningen)

Vi nevner dette fordi det er to veier videre. Om dommeren gjør jobben sin og innvilger prøvelsesretten, er det bare å vise til retten til et effektivt rettsmiddel, samt innkalle AROD, og så vil vi ta oss av veien derfra. Du må imidlertid være forberedt på at dommeren ikke vil og deg din dag i retten. Den kollektive psykosen som rettferdiggjør forbudslinjen har en slik makt at det krever mye av embetsmenn å sette grunnlovens krav foran hverdagens driv, og tidligere presedens er at dommeren vil nekte deg prøvelsesretten.

Saken går da sin gang som den ellers ville ha gjort. I så fall er det straffefrihetsgrunner tilstede som dommeren ikke tar hensyn til. Det vil gi deg ankemuligheter videre, ettersom rettsprosessen bryter med EMK 6 og 13, og om du blir kastet i fengsel vil det være et brudd på EMK Art. 5. Du vil med andre ord være vilkårlig fengslet, og har krav på økonomisk oppreisning den dagen narkotikaloven forsvinner.

Staten kan nemlig ikke i uoverskuelig fremtid velge å se vekk fra narkotikalovens forklaringsproblem ovenfor menneskerettighetene. Dens tjenestemenn har klare forpliktelser til konvensjonene, og om de nekter å respektere disse kan du anmelde dommerne, politiet og aktoratet til den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) for å bidra til å skjule en forbrytelse mot menneskeheten.

Hva som vil skje videre, vil fremtiden vise. Uansett, den offentlige panikken som legitimerer ruspolitikken er i ferd med å svinne hen. Internasjonalt blir dette problembildet derfor mer og mer aktuelt, og Norge kan ikke i det uendelige utsette forpliktelser overfor forfulgte grupperinger. Både Pompidou gruppen og Europarådets Parliament har etterlyst mer handlekraft fra EMD på dette området, og tiden er overmoden for forandring. Du har sånn sett, som tiltalt, muligheten til å gjøre noe godt for menneskeheten ved å benytte deg av rettighetsbildet ditt. Du har ingenting å tape, og har du flere spørsmål er det bare å kontakte AROD.