​

Mens stadig flere land regulerer cannabis for å beskytte folkehelse, har norske jurister underslått 200 års rettstradisjon for at ruspolitikken skal unnslippe konstitusjonell kontroll.

​

Årets 20. april markering eksponerer rettsløshet som følger. Grunnlov og menneskerettigheter krever gode grunner for bruk av straff, men i over 20 år har utredinger vist at straffeapparatet anvendes uten gyldig grunn.​Derfra har rettsvesenet ansvar for rettssikkerheten. Når lovgiver ikke respekterer forskning og rettsprinsipper, er det domstolenes plikt å sørge for minoritetsbeskyttelse, og regjeringen kan takke jurister som svikter samfunnsoppdraget for at vilkårlig forfølgelse og ledersvikt går ustraffet.

​

Dette er situasjonen. Cannabisbrukere kriminaliseres på tilbakevist grunnlag fordi jurister beskytter keisere uten klær, og et avgjørende ledd i maktbalansen har sviktet. En forfeilet ideologi har fått slikt grep at politi- og påtalemyndighet utgjør en fare for rettsstaten, og Rolleforståelsesutvalgets viktigste bidrag var å påpeke ukulturen som følger når styringsjuss prioriteres på bekostning av rettighetsjuss.

​

Det kom ikke som noen overraskelse at justisdepartementet ikke fulgte anbefalingene fra Rolleforståelsesutvalget. I over 40 år har historikere, kriminologer, og rettssosiologer påvist syndebukkmekanismen som drivende for ruspolitikken, og Johs Andenæs forsøkte i 1994 å sikre fagfeltets integritet. Som han gjorde klart i Lov og Rett, hadde forbudet feilet i å nå målet om et narkotikafritt samfunn. I stedet var omkostningene enorme, og Andenæs etterlyste prinsipiell debatt. Han fryktet at ettertiden ville se ruspolitikken som den moderne tids største feilinvestering i straff, men Riksadvokat Rieber-Mohn motsatte seg realitetsanalyse. Riksadvokaten ville holde ruspolitikken i straffesporet uavhengig av resultat, og siden har systemtro jurister beskyttet ruspolitikken fra konstitusjonell kontroll.

​

Sviket mot rettsstaten er betydelig. Fordi ingen ville ta ansvar, har justisminister etter justisminister blitt skjermet for Ansvarlighetslovens rekkevidde mens vilkårlig forfølgelse og svikt i ledelse fortsetter. I 16 år har kravet om et effektivt rettsmiddel blitt ugyldiggjort av jurister som setter lojalitet til system foran hensyn til grunnlov, og utstillingen tilbyr kart og kompass over status for rettsstaten.

​

Det er et mørkt kapittel i rettshistorien som belyses. Straff på tilbakeviste premisser er identisk med vilkårlig forfølgelse, og flere hundretusen straffereaksjoner er omstridt etter at prøvelsesretten i 2008 for første gang ble gjort gjeldende. Grunnlovens § 89 gir domstolene plikt til å kvalitetssikre lovverket, men nedprioritering av rettighetsjuss fortsetter å utgjøre en trussel mot rettsstaten. For hver dag som går, blir juss et stadig mer beklagelig vitnemål om hva det koster å forsvare keisere uten klær, og gjennom bilder og film avsløres en trussel mot rettstaten.